New York - Bermuda!In English underneath.


New York City: Var oppe i sekstida, vi har en grå dag. Frokost og klargjøring tar tid og vi kommer oss ikke avgårde før ut på formiddagen. Været er som sagt grått, vi har en dis som tar all glans av "Frøken Frihet", men jeg knipser da noen bilder likevel. Det regner heldigvis ikke, men vinden blåser oss rett på nesa, så noe seiling blir det nok ikke med det første. Vi blir forbikjørt av Staten Island Ferry på vår vei mot Verrazano Narrows. Det grønne monsteret durer villig på, og etter hvert passerer vi både tankere, containerskip og så denne broa. Verrazano Narrows Bridge er faktisk storebroren til Golden Gate, men er mindre kjent og i gråværet ser den litt unseelig ut, men likevel imponerende. Dønningene begynner å tilta ettersom vi kommer ut mot åpent hav. Vi durer utover, men dybden holder seg på 20-25 meter i flere timer.



Vi har hatt duren fra den grønne i snart to døgn, da en svær bølge kommer brytende over dekk, og river sprayhooden av festene i forkant. Skipperen reduserer turtallet og jeg surrer sprayhooden til bøylene. Bev sier at  vi skal ligge på drift, vi har hatt to slitsomme dager med mye vind så jeg sier meg enig. Tre slitne seilere går til køys og sover godt i rundt syv timer mens Maryam driver, først et par timer mot N-NØ før vinden dreier og tar oss SØ mot Bermuda. Vel uthvilte går vi på dekk og kan endelig begynne å seile, kursen blir satt og vinden kommer fra siden . Ting roer seg litt mens vi seiler mot neste lavtrykk.
Vi har rundt 15 knops vind og seiler for fulle seil, jeg kan ikke få sagt hvor godt det er å la dieseldyret hvile. For to dager siden gjorde Paul og jeg klart stagseilet på innerstaget, vi har ikke brukt det ennå men i følge Grib-filene skal vinden tilta og imens ligger seilet i en bag surret til dekk. En time senere er vinden oppe i 20 knop, og istedet for å reve setter vi det mindre stagseilet. Seilet er mer effektivt enn en redusert genoa nettopp fordi det forblir urevet og kan derfor holde sin tiltenkte form. 
Tre timer senere er vinden oppe i 35-40 knop og vi har redusert storseilet til en liten trekant. Maryam seiler i en kurve rundt dette lavtrykket, og vinden kommer etter oss på babord side. Vi taper nesten to dager på omveien, men vi får seile hele veien med vinden aktenfor tvers. Vinden øker til 45 knop og i løpet av de neste timene får Maryam et par skikkelige overhalinger av noen ekstra store bølger. Den ene gangen får Bev en kalddusj gjennom doradeventilen når en bølge skyller over dekk og køya hans blir skikkelig våt. Senere blir Maryam sendt sidelengs, krenger kraftig og jeg får et par bøtter med sjø inn i lugaren gjennom lufteventil til maskinrommet. Til slutt får vi nok en sjø over dekk, som finner veien gjennom en doradeventil og ned på benken i salongen. Som om ikke alt dette er nok, får vi mer arbeid da Genakeren truer med å gå fra borde. Sokken er tredd utenpå Genakeren og dette ligger i en stor sekk som er var surret til pushpiten på babord side. Siden sokken med seilet er på vei ut av både sekken og skuta, er surringene ikke så sikre og vi slåss med seilet mot sjøen. Men vi greier da tilslutt å få berget både seilet, sokken og sekken, og slipper hele sulamitten på salongdørken.
Nok et problem dukker opp neste dag, ved soloppgang ser Bev at den fremste rekkestøtta til pushpiten har blitt knekt nede ved dekksfestet og er bare holdt på plass av resten av pushpiten. Det ville ikke vært så galt, hadde det ikke vært for at påhengsmotoren henger på toppen av det hele og truer med å bryte fra hverandre hele greia. Jeg og Bev bruker tre plata vi står på når vi må se over sprayhooden, denne kiler vi mellom motoren og stueromsluka og surrer det hele etter beste evne. Siden min evne ikke alltid er den beste passer Bev på å si "If you can't tie a knot, tie a lot". Og det er jo alltid like underholdende!
Resten av denne dagen blir brukt til å seile nærmere Bermuda, og å sikre sprayhooden, storseilskjøtet, en fender og bensintanken til påhengs'n. Vi ser også det første skipet siden New York, vi passerer containerskipet "Csav Loncomilla" styrbord til styrbord.
Vi når siste sørlige veipunktet og dreier østover. Bermuda ligger foran oss, men vi skal seile rett forbi revene på nordsiden og inn på østsiden, den eneste gode ruta til øya. Vi har hatt rolige 20-25 knops vind, men vinden øker selvsagt når vi skal inn den trange og 2 nautiske mil lange passasjen gjennom revet. Vi har gjort klart ankeret for sikkerhets skyld, vel vitende at det ikke er sikkert at det vil hjelpe oss noe som helst siden kanalen er så smal. Men motoren fungerer perfekt når vi går gjennom kanalen i 40 knops vind og piskende regn. Den fungerer helt til vi er 60 meter fra cruise kaia, da stopper den. Vinden blåser fortsatt like sterkt og truer med knuse oss inn i kaia, vi er for nær til å ha noe hjelp av ankeret og det ser stygt ut. I siste liten våkner monsteret til liv, og med et urent og harkende brøl drar den oss bort fra faren. Vi dropper kroken oppunder land litt i le.
Etter noe arbeid med dieselfiltre, har vi bare en halveis tillit til den grønne og harker oss forsiktig til tollkaia. Etter at vi har sjekket inn, flytter vi skuta de 30 meterene fra tollkaia på Ordnance Island til kaia i St Georges.
En halvtime etterpå er Bev på vei til flyplassen og rekker et fly til New York.


Paul syntes overseilingen var av det mer voldsomme slaget, og dro fra Bermuda noen dager senere. Etter å ha skrevet dette reise brevet, må jeg i grunnen si at jeg forstår det. 

Jeg bruker å si at dårlige erfaringer vanligvis gjør gode historier, de bare trenger litt tid og avstand.Jeg og Bev har fått pleny med gode historier i det siste året, og det kan være at Paul har noen også.

New York - Bermuda! 


New York City: Got up around six o'clock, we have a gray day. Breakfast and preparation takes time and we will not be off almost until midday. As I've said, the weather is gray, we have a haze that takes all the shine of "Miss Liberty", but I snap some photos anyway. Fortunately it's not raining, but the wind is blowing us right on the nose, so no sailing for a while. We were overtaken by the Staten Island Ferry on our way to the Verrazano Narrows.The green monster growls willingly, and we are passing both tankers, container ships and then this bridge. Verrazano Narrows Bridge is actually the big brother to the Golden Gate, but is less known and in the grayweather it is seems unassuming, but is still impressive. 
The waves begin to increase as we get towards the open sea. The engine churn us ahead, but the sea depth remains around 20-25 meters for several hours. 


We have had the roar from the Green one for almost two days, when a huge wave comes breaking across deck, tearing the dodger off the forward fasteners. The skipper reduces engine speed and I lash the dodger to the arches. Bev says that maybe we should lay ahull, we have had two windy and exhausting days, so I agree. Everyone goes to bed and sleep well for about seven hours while Maryam drifts, first a couple of hours on N-NE before the wind turns and start taking us towards SE and Bermuda. Well rested we go up on deck and can finally begin to sail, the course is set and the wind comes abeam. The conditiones settle down a bit as we sail towards the next low pressure system.


We have around 15 knots of wind and are sailing under full sails, I can not express how good it is to let the diesel beast rest for a while. Two days ago, Paul and I attatched the staysail to the innerstay, we have not used it yet but according to the Grib files the wind should pick up and meanwhile the sail is in a bag lashed to the deck. An hour later the wind is up to 20 knots, and instead of reefing we set the staysail.The sail is more efficient than a reduced genoa, precisely because it remains unreefed and can therefore maintain its intended shape. Three hours later, the wind is up at around 35-40 knots and we have reduced the mainsail to a small triangle. Maryam sail in a curve around this low pressure, with the wind coming after us on the port side. We lo

st almost two days on the detour, but we can sail all the way with the wind aft of the beam .The wind increases to 45 knots and over the next few hours Maryam get a couple of decent overhaulings from some extra-large waves. The one time Bev gets a cold shower through the doradevent when a wave washes across deck. His bunk gets really wet. Later Maryam is sent sideways, layes over and I get a couple buckets worth of water into the cabin through the engine room 

air vent.

 Finally, we had a sea across deck, which find its way through a yet another doradevent and down on the bench in the salon. As if all this is were not enough we get more work when the MPS threatens to abandon ship. The sock is threaded on the outside of the MPS and this is in a great bag that was tied to the pushpit on the port side. Since the sock with the sail is on the way out of both the sack and the ship, the lashing is not so secure and we fight with the sail against the sea. But in the end we save both sail, sock and sack, and release the whole shabang on the salon deck. 

Another problem shows up the next day, at dawn Bev saw that the forward pushpitstanchion has been broken at the base and is only held in place by the rest of the pushpit. It would not be so bad, if it hadn't been for the outboard hanging on top of the whole thing, threatening to break the pushpit apart. Me and Bev use the wooden board we stand on when we have to look over the dodger. This we wedge between the outboard and lazaret hatch, and I lash it to the best of my ability. Since my ability is not always the best, Bev always makes it his duty to say "If you can not tie a knot, tie a lot". And it is always entertaining! The rest of this day is used to sail closer to Bermuda and secure the dodger, mainsail sheet, a fender and the outboard fueltank. We also see the first ship since the New York, as we pass the containership "Csav Loncomilla" starboard to starboard. We reach the last waypoint heading south and turn east. Bermuda lies ahead, but we will sail straight past the reefs on the north side and in the east side, the only good route to the island. We have had a calm 20-25 knots of wind, but the wind increases, of course, when we enter the narrow and 2 nautical mile long passage through the reef. We have readied the anchor for safety's sake, knowing that it is not certain that it will help us anything given that the channel is so narrow. But the engine works perfectly when we go through the St. Georges Cut in 40 knots of wind and whipping rain. It works until we are about 60 meters from the cruiseship dock, then it stops. The wind is blowing still as strong and threatening to crush us into the dock, we are too close to have any help of the anchor and the outlook is nasty. In the last minute the monster awakens, and with an uneasy and rough roar it pushes us away from the peril. We dropped the hook in the lee of the opposite shore.After some work with diesel filters, we have only a halfway confidence in the green one as it splutters us gently to the customs dock. After we are checked in, we move the Maryam the 30 meters from the customs dock at Ordnance Island to the quay in St Georges. Half an hour after we tie the last line Bev is on the way to the airport and catches a plane to New York. 

Paul felt that the experience was a bit overpowering, and he left Bermuda a few days later. I guess he lost confidence in the ship and the crew. After having written this travel letter I can't blame him. 

I use to say that bad experienses usually makes good stories, they only need time and distance. Me and Bev have gotten our fair share of good stories in the last year, and it might be that Paul have a few too.