....hetes det, men sjøsjuk er fremdeles lov å være!
Etter ei heseblesende uke med 10 og 12 timers innsats hver dag, på båten som nå heter Horisont, var skuta endelig klar for dåp. I skumringen på en regntung tirsdag kveld ble hun døpt i ekstra kvalitet kaffi, siden vi ikke hadde fått tak i Champagne. Ei krus for å ta bort det gamle, med ordene "Fra denne dag skal du ikke lenger hete ..... .....". Så ei krus for det nye navnet, med ordene "Du døpes herved Horisont!"
Stuerten og Matrosen stemte i "Måtte hell og lykke følge deg og ditt mannskap på alle hav!"
Direkte etter dette startet jeg motoren og mannskapet kastet loss, vi vinket farvel til de eneste som var i nærheten, et par som bodde på nabobåten. Vi la ut fra Ulsteinvik Marina under duren fra Horisonts Yanmar dieselmotor. Jeg hadde opprinnelig tenkt at vi skulle heise en fire meter lang norsk vimpel, svinge inn i bukta hvor heimbygda mi, Moltustranda ligger. Men det var seint, mørkt, kaldt og vått.
Jeg ringte min søster Merethe og min svigerinne Siri for å si hade, Siri så oss avgårde fra stuevinduet på Moltustranda der vi motra forbi Flåvær på vei mot Stadhavet.
Inge, stuerten ombord, gikk tidlig å la seg nede på benken i salongen og ble naturligvis sjøsyk. Skipperen, meg selv, holdt ut noe lenger. Vi hadde motvind som dreide mot oss hele veien rundt Stad. Når vi etter hvert nærmet oss Silda måtte skipperen også gi sin andel til Kong Neptuns krabber. Johannes, Matrosen, hadde vakta, han var vel ikke lysten på å gå på frivakt, når stuerten lå på alle fire og kjørte den store hvite porselensbussen og skipperen stod å brekte seg over pushpiten. Vi går inn Ulvesundet i en flau bris og kjenner den svake varmen av sola i ansiktet. Horisonten setter baugen inn mot gjestehavna i Måløy. Stuerten kvikna fort til og etter at vi er vel fortøyd, står han i byssa å steker egg og bacon. Etter frokosten går stuerten og matrosen på butikken for å handle noen få ting og etterpå går vi alle ut i sola og att på hekken limer vi på ordene:
HORISONT
HERØY - NORWAY
Skuta har fått sitt navn!
Vi kaster loss og motrer under broen som går over Måløysundet, videre stikker vi kursen sørover mot Skatestraumen. Motvinden følger oss også rundt Hornelen. Vi durer videre ut Frøysjøen før vi svinger sørover mot Florø på østsiden av øya Hovden. Matrosen vil ta frivakt og ber stuerten om å ta over. Jeg ligger å døser i forpiggen, når jeg merker vi krenger, jeg åpner navigasjonsappen på telefonen og ser at vi går feil vei. Johannes forteller senere at det gikk kaldt nedover ryggen på ham når han hører jeg sier desse ordene til stuerten: "Inge, skal du til havs? Du går feil vei og du he nettopp gått over ei 4,5 meters grunne!"
Vi snur båten og setter kursen mot Florø. Etter en times tid legger vi til kai i Florø Gjestehavn, neste post på programmet er middag på lokal pøbben.
Neste morgen banka stuerten på døra til forpiggen, etter nok en gang å ha steikt egg og bacon til oss. Etter frokost besøkte vi Dagligvarebutikken og Solheim Diesel(båtutstyrsbutikk), før vi igjen fant skuta og satte kursen vestover. Vinden var tverrskips og vi satte 60% genoa og fullt storseil, vi seiler inn langs fjellet på Skorpa. Etter en stund krenger vi vel mye og jeg sier til karene: "Det e vel på tide å reve", noe matrosen og stuerten sa seg uenige i.
Men når vi broachet la skipperen ned lova. "NO REVA VI!" Vi tok to rev i storseilet og rulla inn genoaen litt til. Vi broacha igjen og så en gang til. Når vi broacha opp mot fjøresteinane for tredje gang på rappen, ropte ej: "Start motoren og ta inn seila!"
Vi gikk for motor langs land i fallvinder på, i hvert fall, full storms styrke, og lurte en stund på å gå inn å ankre opp i Æsøysundet, men når vi passerte Skorpa, så vi at vinden spaknet til en sterk kuling eller liten storm. Vi visste at vi ville få vinden på låringa når vi runder de ytterste grunnene og stikker mot sørvest og at bølgene ikke ville bli særlig store i fralandsvinden. Gribfilene(Metrologiske rådata) sa at vinden ville avta om en time eller to, så vi fortsatte.
Men vinden fortsatte å blåse hele kvelden og til langt på natt. Jeg våknet brått av et høyt, men litt dumpt smell og gikk ut for å sjekke, matrosen var på vakt og fortalte at det var en bølge brøt rett inn i hekken å fylte cockpiten og at han hadde stått med sjøvann til knærne.
Nede i salongen er det kun den vesle kartbordslampen som er tent, jeg går akterover og finner byssa på styrbord side. Byssa er L-formet, den ene delen går langs skutesiden. Kjøla er nedi benken, jeg står på lyset over benken, åpner luka og tar ut en flaske Coca Cola. Jeg tømmer litt i et glass og setter det på oppa komfyren som svinger frem og tilbake med båtens bevegelse. Jeg tar det jeg trenger for å smøre en brødskive. Det er to oppvaskummer i den andre delen av byssa som stikker inn i mot senter av båten, her står jeg å spiser skiva mi.
Rett foran meg ligger Inge på benken, selv i det vesle lyset fra kartlampen er det lett å lese ham i det grønnbleke ansiktet. Den ordinære Inge er en høy mann, alltid i virksomhet, full av liv og energi. Det er noe urovekkende over å se ham ligge der med hule kinn. Han ligger for det meste urørlig, vel så urørlig som en liten båt tillater, der den danser i vei over de seks meter høye bølgene.
Ute står Johannes å styrer. Vi har autopilot, men han synest nok det er greit å ha noe å styre med der han står og speider ut over havlandskapet. Det er ikke første gang han er ute å seiler, han har selv hatt seilbåt engang og det faktum at han som syttenåring mønstret på i handelsflåten, ser jeg også på mannen til rors. Det er mange år siden han mønstret av nå, og han påstår han er rusten, men det jeg ser ut av plexiglassluka i nedgangen, er en mann i sitt rette element.
Jeg tar glasset, spiser siste biten, drikker opp colaen og rusler frem i forpiggen. Bak døra står støvlene mine med seilbuksa rundt anklene, jeg stikker føttene nedi og drar på meg buksa. Fordømt lettvint, jeg elsker det. Inne i salongen er bordet heist helt oppunder dekk, den tørre lufta fra dieselvarmeren stiger rett opp fra hullet under benken. Jeg tar jakka mi som henger under bordet, jeg stikker armen inn og tenker at frivakta burde være den doble av rorvakta. Men jeg slår tanken fra meg når jeg ser ansiktet i enden av benken.
Det er to ting den kroppen ikke vet han skal være glad for. Det at vi seiler unnavind og ikke kryss, og at vi har vinden inn fra babord.
Jeg tar hanskene fra stolpen under bordet, går til nedgangen skyver opp luka og roper "Då kan du ta frivakta di!"
Jeg styrer en stund, borte i den mørke horisonten ser jeg lysene fra Friggfeltet. Vi har god bør og et par timer senere har jeg de to plattformene på babord side. Jeg vekker Inge og forteller om plattformene bare et par nautiske mil fra oss. Han har lyst å se den vesle byen i havet. Han setter seg opp og beveger seg mot nedgangen, men underveis styrter han inn på badet i ærend av Neptuns krabber. Når han kommer opp, ser han raskt på plattformene før han igjen finner benken. Jeg var selv uggen i magen da jeg holdt på nede under dekk, men så lenge jeg får stå her i kulingbygene å styre, klarer Neptuns grønne hester ikke å få taket på magen min. At vinden har spaknet litt hjelper da også, og med stiv til sterk kuling har vi fortsatt god driv i skuta. Det å stå atte på hekken å ri bølgene som en cowboy, veivende i lufta med en imaginær hatt i den ene hånden og den andre med et godt grep om rattet, gjør at tiden går fort.
Det er på tide å purre matrosen og få seg tre nye timer i køya.
Yeehaw!
Neste dag har vinden løyet ytterligere og det er på tide å tvinge stuerten på dekk, Inge(n) blir bedre av å ligge i horsontalen på en benk under dekk. Frisk sjøluft og en krisp horisont er tingen, frem på dekk er bedre, men cockpiten holder for nå. Nede i byssa står Matrosen og koker, i går laget han Mår i brød og i dag er vi sofistikerte med pølse og stappe. Stuerten er ikke kokekyndig ennå, ikke får han pølser heller. Han er på brød og vann til magen har satt seg.
Neste morgen motorseiler vi, vi har ikke nok vind og utpå ettermiddagen er det havblikk og ikke et pust fra vinden. Jerngenoaen rusler og går, vi gjør syv knop bortover det speilblanke havet. Inge er tilbake i vigør, de grønne hestene er borte og middagen er snart på bordet.
Vi sitter prater utover kvelden, solnedgangen er vakker og forventningene er høye. Utpå natta ser vi de første lysene fra Wick i vest og Frasierburgh i sør, Skottland er i sikte. Men vi har ennå langt igjen, vi har ikke engang entret Moray Firth, som bukta heter. Selv når vi har kommet innenfor de to oddene, har vi cirka 12 timers seilas igjen, en distanse på over 70 nm. I grålysningen ser jeg mengder av gule Gorsh busker, de setter sitt preg på landet, der de stikker sine gule flammer her og der i lyngheiene. Stuerten og matrosen er også oppe nå og står å speider mot Inverness.
I halv åtte tiden nærmer vi oss Kessok Bridge, og jeg går ned under dekk for å kalle opp slusevakta ved Clachnaharry sjøsluse på VHF'n. Der svarer en kraftig skotsk aksent og sier at vi må belage oss på et par timers venting på tidevannet, jeg kvitterer mens vi siger mot broen. Motoren rusler på halv fart i det vi passerer under. Vi kunne ha ankret opp mens vi venter, men å få stå her alene bak rattet og ta inn den duggfriske morgenen, er en ren nytelse. Litt lenger fremme slår jeg ned på tomgang i forover og vi står nesten stille i bakevjene langs land, jeg går så nær fjæra som jeg tør. Kanskje vi når frem og får ta en titt på seilbåtene som ligger i bøye, før vi blir kalt opp, det er bare en tre-firehundre meter frem til dem.
Stuerten og Matrosen holder på med frokosten, og jeg koser meg!
