Min seilerhistorikk. How I came to sail!

Sjøen har alltid fasinert meg,

og fjæra var min tumleplass nr. 1 i barndommen. Båter var også en del av oppveksten min, men det var alltid bare motorbåter eller robåter. Vi hadde en trebåt med en 6hk Yamaha på hekken, som jeg brukte mye fra 12 årsalderen. Enten alene, eller med venner på holmetur med telt, sovepose og pølser som vi svidde på et bål. Voksne var bare tilstedeværende via kikkerten i stua hjemme.                                                     Min barndoms båt.

Frihet under ansvar kaller en det nå til dags.

16år gammel flyttet jeg for å gå på folkehøyskole, denne befant seg langt fra sjøen og for bøte på dette, begynte et langt forhold til Båtmagasinet, som var nystartet den gangen.(Norges største motorbåtblad). Har fremdeles blad nr. 1 årgang 1.

Senere flyttet jeg til en yrkesskole, denne lå ved sjøen og det var her jeg satte mine ben i en seilende båt for første gang.

Vår ikke så eminente seilinstruktør skremte nesten "livskiten" av meg. Vi seilte en Askeladden 14' på skarp kryss. Jeg trodde båten skulle kantre. Med kurs mot en bergvegg, som kom nærmere og nærmere og med en rormann som ikke lot til å ville svinge. Jeg så døden i hvitøyet......trodde jeg.

Nå vet jeg bedre,

1. Seilbåter skal krenge.

2. Seilbåter har oftest en veldig liten svingradius.

Vi var aldri i noen fare, det vet jeg nå. Men jeg tenker noen ganger på at jeg kunne funnet min ting, mye tidligere om det ikke var for denne uproffesjonelle instruktøren.

Det gikk mange år før jeg satte mine ben i en seilende båt igjen.

6-7 år senere. Jeg hadde fått min første mobil og snakket med en kamerat. Han var ute å seilte med noen vennner i farens båt. De var i nærheten, så jeg spurte om jeg kunne bli med. For å lage en lang historie kort, (noe jeg kanskje skulle begynt med når jeg staret dette stykket... ) Jeg satte mine ben ombord, fikk et tau i hånden og beskjed om å følge med på noen ulltråder på seilet. Jeg ble noe stuss, men begynte å hale og slakke i dette tauet. Etterhvert fikk jeg dreisen på dette med å trimme genoaen....Takk Ludvig, for Det....

Det... var øyeblikket!

Det... var; givende, intressant, gøy, lærerikt.....jeg ville mer...

Men, det gikk ennå noen år før jeg igjen fikk et tau i hende.

I -98 så jeg en annonse om et seilkurs i lokalavisa, jeg meldte meg på. Jeg gikk kurset og begynte deretter å seile som fast mannskap på Håvards båt.

Ombord i Excalibur deltok jeg på Onsdagsregattaene til Ulstein Seilforening, hvor jeg fremdeles er medlem. Jeg koste meg hver gang jeg var ute, men etterhvert syntes det ikke nok med et par timer en gang i uka. Nok et avgjørenede øyeblikk kom da jeg fikk tilbud om å dra til Rørvik for å seile Cap d'Or, båten til Sveitseren Udo. I løpet av de tre dagene det tok oss å seile Sørover, hadde jeg funnet min hylle i livet. Turseiling. Det var min ting...

Jeg ble med på noen turer i ny og ne. Det første store eventyret kom da jeg i 2006 reiste til Gran Kanaria for å seile over Atlanterhavet med min venn Thomas og hans båt Vision. Syv uker med sommer, sol og bading, jeg var sikker på at dette skulle jeg gjøre igjen.

Vel hjemme igjen slet jeg, jeg fikk fremdeles ikke seilt nok.

Min venn Frank Håkon ringte en dag og fortalte om en 24" båt han hadde blitt fortalt om, kanskje jeg ville kjøpe den. Jeg syntes båten var vel liten, men jeg dro da for å se på den. Det var kjærlighet ved første øyekast. Handelen ble gjort, stor takk til Johannes, og jeg var ikke lenger skipper skuteløs. Den noe aldrende damen fikk mitt navn: Isla del Corazón...Hjerte øya! Vi har hatt mange fine turer sammen.

        SY Isla del Corazòn og SY Vision - side by side.

Thomas inviterte meg med på returen fra Karibien i -08, noe jeg takket ja til. Tre og en halv måned.... vi ble stygt forsinket på Azorene, hvor vi lå i nesten fem uker, ventende på Volvo P deler. Slik er turseilerlivet!

Når jeg skriver dette, er jeg ombord i Maryam som ligger i Newport RI. Jeg har nettopp krysset Atlanteren for tredje gang, og vi skal snart seile sørover til Karibien. Det blir tredje gang dit, det var ikke planen. Det spørs om ikke jeg har en slags dragning dit...

Jeg har hittil seilt over 12.290 Nautiske mil, og da regner jeg ikke konkurranser eller turer under tre dager

Jeg er takknemlig ovenfor mange venner. Her takker jeg noen av de seilervennene som har betydd mest for at jeg er der jeg nå er.... ombord i en seilbåt. Mellom veipunkt!
Takk.

Forresten:

Vi er forsinket, og du gjettet det sikkert.....Vi venter på Volvo P deler. Jeg har sluttet å si Volvo Penta, Jeg sier Volvo P... "P" står for "Problem"

The sea has always fascinated me,

and the beach was my playground No 1 in my childhood. Boats were also part of my life as a kid, but it was always just motorboats or rowingboats. We had a wooden boat with a Yamaha 6 hp on the transom, in which I spent many a time from about 12 years of age. Whether alone or with friends, on islandtrips with tents and sleeping bags. And hot dogs that we usually charcoaled on a bonfire. Adults were only present through binoculars, in our living room windows. Freedom under responsibility, we call it nowadays.

16 years old I moved to a boardingschool of sorts, this school were far from the sea. To remedy this I began a long relationship with Båtmagasinet* that was newly started back then. *(Norway's largest motorboat Magazine). I still have Magazine #1 year #1.

Later I moved to a vocational school, this was by the sea and it was here that I put my feet in a sailing boat for the very first time. Our not so eminent sailing instructor nearly scared me to an untimely death. We sailed an Askeladden 14"(google it) on a closehauled tack. I thought the boat were going to capsize. With our course straight towards a tall rock, which came closer and closer, and with a helmsman who seemed not wanting to turn. I saw Death in the white of his eye ...... I thought.

Now I know better,

1. Sailboats do heel, they're supposed to.

2. Sailboats usually have a very tight turning radius'.

We were never in any danger, and I know that now. But I sometimes think that I would have found my thing, a lot earlier, were it not for this unprofesional instructor. It took many years before I again put my feet in a sailing boat.

6-7 years later, I had got my first cellphone and was speaking with a friend. He was out sailing with some friends in his father's boat. They were near by, so I asked if I could join.
To make a long story short, (something I probably should have done from the start...)
I put my feet on board, got a rope in my hand and was told to keep my eyes on some yarn on the sail. I was stumped. But began to tighten and slacken the rope. Eventually I got the hang of trimming the Genoa....

Thank you Ludvig.
For That....

That... was the moment!

That... was rewarding, interesting, fun, educational ..... I wanted more ... However, there was still some years before I again, got a rope in my hands.

In -98 I saw an ad, on a sailing course in the local paper, I signed up. I did the course, and began to sail as part of the permanent crew on Håvard's boat. On board the Excalibur, an X-412, I participated on the Wednesday regattas of Ulstein Yacht Club, where I am still a member. I enjoyed it, every single time I was out there. But still, a couple of hours, only once a week. It just wasn't enough.

One determinating moment came when I was offered to go to Rørvik, to sail Cap d'Or, the boat of a Swiss guy named Udo. During the three days it took us to sail south, I had found my shelf in life.
Long distance cruising.
That, was my thing.
I went on some smaller trips from time to time, but the first big adventure came in 2006. I went to Gran Canaria to sail across the Atlantic with my friend Thomas, on his boat Vision. Seven weeks of summer, sun and swimming, I was sure that I were to do it again.
But... back home again, I struggled, I still did not sail enough.

One day, my friend Frank Håkon rang, and told me about a 24" boat he had been told about. Maybe I'd concider buying it. I thought the boat was too small, but I went to see it.
It was love at first sight. The deal was made, thanks Johannes. And I was no longer "Skipper no boat". The slightly-aged lady, where given my name. Isla del Corazón is Spanish for Heart Island, witch altso translates to Hjertø. Me and Isla del Corazòn, have since had many nice trips together.

Thomas invited me to the returntrip from the Caribbean in -08, which I accepted. Three and a half months .... We were badly delayed in the Azores, where we layed waiting for Volvo P parts for nearly five weeks. To deal with mañana attitudes and delays, I guess, is all a part of the cruisinglifestyle! As I write this story, I'm on board Maryam, docked near Newport, RI. I have just crossed the Atlantic for the third time, and soon we shall sail south to the Caribbean. It is going to be the third time there, yet it was not the plan. I think I have a sort of a thing... about the Caribbean.

So far I have sailed over 12,290 Nautical miles, and then I do not count, regattas or trips less than three days. I am grateful to many friends....  Here I thank some of my sailingfriends who have meant the most to me.
They are the major contributors to where I am now..... Aboard a sailboat... between waypoints!
Thank you.

Portsmouth RI

By the way:

We are delayed. Over 3 months. And wouldn't you know it.....Waiting for Volvo P parts. I have quit saying Volvo Penta, I say only Volvo P... the "P" stands for "Problem"